ADHD hos barn og ungdom

En nevropsykiatrisk tilstand

ADHD hos barn og unge

Å kunne vente på tur, lytte til andre, roe ned og mestre hverdagen. Hver dag er full av små livsviktigheter som kan være utfordrende for en person med ADHD.

Hovedmålet med behandling av ADHD er å redusere symptomene, bedre funksjonen i hverdagen og forhindre eller begrense utvikling av tilleggsproblemer. Det er stor variasjon i hvilke hjelpebehov den som har ADHD og de pårørende har. Derfor bør behandlingsplanen bestå av tiltak som er tilpasset symptomene og alvorlighetsgraden til hver enkelt. Hvis symptomene er så omfattende at de fører til vesentlig nedsatt funksjonsevne, vil behandling med legemidler i tillegg til andre behandlingstiltak være aktuelt.1

Når svar på tidligere behandling med metylfenidat anses å være klinisk utilstrekkelig, kan det vurderes å bytte til en annen virkningsmekanisme.2

Om ADHD

ADHD er en neuropsykiatrisk tilstand hvor både genetiske og ikke-genetiske faktorer virker inn i et komplisert samspill over tid. Årsakene er ikke helt klarlagt, men studier har vist at det er genetiske assosiasjoner mellom ADHD og dopaminerge, serotonerge og noradrenerge neurotransmittersystemer i hjernen, selv om funnene varierer mellom ulike studier.3

Symptomer og funksjonsvansker vil ofte påvirke hvordan en person med ADHD møter vansker, noe som kan virke inn på utformingen av ADHD over tid. Studier viser at det er et samspill mellom genetiske faktorer og miljøfaktorer der epigenetiske forhold virker inn.3 Det har vist seg at legemiddelbehandling av ADHD kan ha en positiv effekt på ADHD-symptomer i kombinasjon med et omfattende behandlingsprogram i form av psykologiske, opplærings-, atferds-, arbeidsrelaterte- og sosiale tiltak.1

ADHD i 10 korte trekk

  1. ADHD er en forkortelse for Attention Deficit/Hyperactivity Disorder. 1
  2. Kjennetegn på ADHD er store konsentrasjonsvansker, impulsivitet og hyperaktivitet.1
  3. Personer med ADHD kan ha vansker med vedvarende oppmerksomhet.1
  4. Kun en nøye utredning av en spesialist kan fastslå diagnosen ADHD.4
  5. Det er kun mulig å stille en ADHD-diagnose hvis det foreligger en tydelig og vedvarende funksjonsnedsettelse.4
  6. Hver enkelt person med ADHD kan ha forskjellige hjelpebehov, derfor bør behandlingsplanen bestå av tiltak som er individuelt tilpasset.1
  7. Samtidige tilstander forekommer ofte i forbindelse med ADHD, og utvikles over tid. Et viktig mål i behandling av ADHD er derfor å komme inn så tidlig som mulig med diagnostisering og behandling.4
  8. ADHD kan ofte føre til andre vansker som for eksempel atferdsproblemer, depresjon eller lærevansker.1
  9. Hos omtrent 2/3 av alle barn med ADHD vedvarer diagnosen inn i voksen alder.5
  10. Mange barn og ungdom som behandles for ADHD opplever også god bedring ved hjelp av mestringsstrategier.1

Medikamentell behandling av ADHD

Hvorfor velge medikamentell behandling?

Legemiddelbehandlingen innvirker primært på hyperaktivitet, impulsivitet og oppmerksomhetssvikt. Bedring av dette kan også påvirke andre atferdsproblemer i gunstig retning, og mange får en bedre sosial fungering.4

Indikasjon for legemiddelbehandling er alvorlige former for ADHD, spesielt der hvor andre tiltak ikke er nok, eller der symptomer påvirker lære- eller arbeidssituasjonen i vesentlig grad.4

Undersøkelser viser at en kombinasjon av strukturert foreldretrening (PMT), støttetiltak i skolen, bruk av PC i læresituasjonen og behandling med legemidler gir de beste resultatene.1

ADHD-legemidler kan bidra til betydelig bedre konsentrasjon og selvkontroll, samt mindre overaktivitet og impulsivitet – noe som også fører til større utbytte av andre tiltak.1

Det er viktig å påpeke at ADHD-legemidlene ikke har noen helbredende virkning, og de fleste må regne med å bruke dem over flere år. Modning, læring og endring i livsbetingelser og krav kan føre til at en del etter hvert greier seg uten medisinering.1

For å oppnå best mulig effekt må dosen vanligvis justeres etter hvert. Effekten av behandlingen og om det er aktuelt å ta en pause i bruken av legemidler bør vurderes årlig.1

For mer utfyllende informasjon, se helsenorge.no og legemiddelhandboka.no

Indikasjon

Elvanse er indisert som del av et omfattende behandlingsprogram hos barn fra og med 6 år med hyperkinetiske forstyrrelser (ADHD, attention deficit/hyperactivity disorder) når respons på tidligere metylfenidatbehandling ikke anses som klinisk tilstrekkelig.

Behandlingen skal gjøres under tilsyn av en spesialist innen atferdsforstyrrelser hos barn og/eller ungdom. Diagnosen skal stilles i henhold til DSM-kriteriene eller retningslinjene i ICD, og bør være basert på fullstendig anamnese og evaluering av pasienten. Diagnosen kan ikke stilles bare på grunnlag av ett eller flere symptomer.

Den spesifikke etiologien til dette syndromet er ukjent, og det finnes ingen enkeltstående diagnostisk test. For å kunne stille en adekvat diagnose, må det brukes medisinske og spesialiserte psykologiske, pedagogiske og sosiale ressurser. Et omfattende behandlingsprogram omfatter vanligvis psykologiske, opplærings- og sosiale tiltak, i tillegg til farmakoterapi. Målet er å stabilisere barn med et atferdssyndrom som kjennetegnes ved symptomer som kan omfatte en kronisk sykdomshistorie med konsentrasjonssvikt, distraherbarhet, følelsesmessig ustabilitet, impulsivitet, moderat til alvorlig hyperaktivitet, mindre nevrologiske tegn og EEG-avvik. Evne til læring kan være svekket, men ikke nødvendigvis.

Elvanse er ikke indisert hos alle barn med ADHD, og en avgjørelse om bruk av legemidlet må være basert på en svært grundig vurdering av symptomenes alvorlighetsgrad og kronisitet i forhold til barnets alder samt potensiale for misbruk, feil bruk eller avvikende bruk.

Riktig tilrettelegging av opplæring er essensielt, og psykososial intervensjon er vanligvis nødvendig. Elvanse bør alltid brukes på denne måten i henhold til godkjent indikasjon.2

Sikkerhetsprofil

Forsiktighet ved forskrivning og bruk: Behandling skal initieres under tilsyn av spesialist innen atferdsforstyrrelser hos barn og/eller ungdom.6 Elvanse har et potensial for misbruk, feilbruk, avhengighet eller avvikende bruk som bør vurderes. Forskrives med forsiktighet ved tidligere stoffmisbruk eller -avhengighet.7 Les SPC for utredning før behandling, fortløpende oppfølging og langtidsbruk,6 samt forsiktighetsregler mht. kardiovaskulære bivirkninger, hypertensjon og andre kardiovaskulære lidelser, kardiomyopati, underliggende psykose, bipolar sykdom, utvikling av nye psykotiske eller maniske symptomer, aggresjon, tics, langtids veksthemming (høyde og vekt), krampeanfall, synsforstyrrelser og bruk sammen med andre sympatomimetika.7

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet overfor sympatomimetiske aminer eller hjelpestoffene, samtidig bruk av MAO-hemmere eller <14 dager etter slik behandling, hypertyreose eller tyreotoksikose, urotilstander, symptomatisk kardiovaskulær sykdom, langtkommen arteriosklerose, moderat til alvorlig hypertensjon, glaukom.8

Bivirkninger er hovedsakelig de samme som vanligvis er forbundet med bruk av sentralstimulerende legemidler og varierer mellom barn, ungdom og voksne. Svært vanlige bivirkninger: redusert appetitt, søvnløshet, munntørrhet, hodepine, smerter i øvre abdomen og vekttap. Anafylaktisk reaksjon, psykotiske episoder, hallusinasjoner, krampeanfall, kardiomyopati, eosinofil hepatitt, angioødem og Stevens-Johnsons syndrom er rapportert.9

Interaksjoner: Serotonergt syndrom er sett ved bruk av amfetamin sammen med serotonerge legemidler. Legemidler og tilstander som påvirker pH i urinen, kan påvirke t½ for amfetamin. Klorpromazin og haloperidol hemmer amfetamins sentralstimulerende effekt. Litiumkarbonat kan hemme amfetamins anorektiske og stimulerende effekt.10

For fullstendig oversikt over forsiktighetsregler, kontraindikasjoner, interaksjoner og bivirkninger, se SPC.